Volumet av plast i våre hav – og i hele det bredere naturlige miljøet – er enormt og øker hver dag. Med bevissthet som sprer seg raskt og potensielle farer og risikoer blir diskutert mer åpent i det offentlige forumet, gjenstår det gyldne spørsmålet, hva er den beste måten å dempe denne eksploderende miljøkrisen? Og som et undertema, hvordan holder plastgjenvinning egentlig?
Vi som planet produserer omtrent 300 millioner tonn plast årlig, og produksjonen står for nesten 10 % av verdens råoljeforbruk. FNs Plastic Disclosure Project anslår at 33 % av all produsert plast kun brukes én gang.
Mens skjebnen til det meste av plast ligger på søppelfyllinger og forbrenningsanlegg, står uinnsamlet søppel for 22 % av alt plastavfall – 8 millioner tonn som kommer inn i havene våre årlig. For en visuell kontekst, forestille en søppelbil på størrelse med New York City som deponerer fangsten sin i havet hvert minutt hver dag i et helt år.
Plastprodukter har blitt anslått å vare i opptil 500 år uten å brytes ned, og ifølge OECD blir bare 9 % av plasten resirkulert årlig. Dette er en liten mengde sammenlignet med andre resirkulerbare materialer som glass (25 %), metaller (35 %) og papir (65 %). Omtrent halvparten av all plast havner på søppelfyllinger, men det finnes utvilsomt bedre alternativer.
Å brenne plastavfall og utnytte den resulterende energien kan virke levedyktig som et alternativ til dumping. Det reduserer avfall som går til søppelfyllinger og hav, og varmen som genereres kan produsere damp for husholdningenes strømforbruk, som et alternativ til rå fossilt brensel. Omtrent 10–15 % av den totale massen av brent plast blir imidlertid til giftig aske som slippes ut i luften vi puster inn.
Disse produktene i plastaske kan skade miljøet og menneskers helse, samt bidra til klimaendringer.
Vi har alle hørt rådet om å "redusere, gjenbruk, resirkulere" plasten vår, men det legger byrden på enkeltpersoner, snarere enn industrier. Med gjenvinningsinfrastruktur som fortsatt mangler i mange regioner, høres masseproduksjon av biologisk nedbrytbar eller komposterbar plast ut som det beste alternativet. Imidlertid er biologisk nedbrytbare produkter fortsatt ikke godt regulert, og begrepet "biologisk nedbrytbar" er ikke særlig godt definert.
Biologisk nedbrytbar plast kan lages av både fornybare biologiske materialer og fra fossilt brensel. Under passende forhold kan disse brytes ned via enzymer og mikrober for å gjøre store polymerer til mye mindre molekyler som metan, karbondioksid og vann. Bare rundt én prosent av den totale plasten som produseres er biologisk nedbrytbar eller biobasert.
En misforståelse er at biologisk nedbrytbar plast er det samme som bioplast. Dette er usant. Laget av plantebaserte materialer i stedet for olje, blir bioplast sett på som et fornybart alternativ til tradisjonell plast. En av de største utfordrerne er polymelkesyre, eller PLA, som kan lages av mais eller sukkerrør. Imidlertid kan PLA fortsatt bygge seg opp i søppelfyllinger hvis den ikke deponeres på riktig måte. Det kan brytes ned i løpet av tre måneder under industrielle komposteringsforhold, men i et tradisjonelt deponi kan det fortsatt ta alt fra 100 til 1000 år, i likhet med tradisjonell plast.
Tradisjonell mekanisk resirkulering høres ut som om det burde være veldig enkelt, men i virkeligheten er det kostbart og tidkrevende for liten total gevinst. Plastprodukter kan smeltes ned for å rekonstitueres, men de må rengjøres grundig og sorteres etter polymertype på forhånd.
Foruten de logistiske problemene, er et annet problem ved mekanisk resirkulering at sluttproduktet sjelden er så godt som dets bestanddeler. Hver syklus med smelting og omforming kan forårsake ufullkommenheter og svakheter i sluttproduktet, og tillater bare noen få bruksområder før det til slutt må kasseres.
Mens brenner plastavfall er teknisk sett en slags kjemisk omdannelse, har nye utviklinger funnet måter å gjenvinne mer enn bare termisk energi.
Katalytisk og pyrolytisk kjemisk resirkulering kan bryte opp de lange polymerkjedene av plast til monomerer (enkeltenheter som polymerer dannes av) og gjenvinne disse til nye polymerer eller andre kjemikalier helt. Dette er forskjellig fra å smelte plast ned til pellets og omforme dem til brukbare produkter. Reformering av polymerer på et molekylært nivå gjør at urenheter kan ignoreres og produkter av høy kvalitet kan resultere fra prosessen om og om igjen.
Kostnadene og det praktiske ved kjemisk plastgjenvinning i riktig industriell skala er ennå ikke helt kjent, men kanskje plastproblemet er på vei til å bli løst for godt. La oss håpe det!
Bekymret for skjebnen til kjemikaliene dine? Vi er her for å hjelpe. På Chemwatch vi har en rekke eksperter som spenner over alle kjemikaliehåndteringsfelt, fra kjemikalielagring til risikovurdering til varmekartlegging, e-læring og mer. Kontakt oss i dag for å finne ut mer på sa***@ch*******.net.
kilder:
